Publikum inviteres til å løfte sine glass og skåle for kunstnere, statsmenn og tenkere som visste hvordan å de skulle samle folket, visste hvordan de skulle få folk til å tenke, visste hvordan de skulle vende folks oppmerksomhet mot de viktigste sakene, og som visste nøyaktig hvilken sak som var viktigst. De skåler også for alle oss, både de som er til stede og ikke, som trenger en oppmuntring: de som kjeder seg til døde, de fullstendig forvirrede, de dypt skuffede og alle de som uten noen spesiell grunn bare er lei seg.

Det skrives ut nye skåler for hver forestilling, avhengig av kulturelle, nasjonale eller politiske sammenhenger som festivalen, utstillingen eller scenen som forestillingen inngår i. Hundred Toasts ble første gang fremført i Polen. Der var den tilegnet feiringen av den polske teaterregissør og kunstner Tadeusz Kantor. I Slovenia var den tilegnet den romantiske poeten France Prešerens død, og den kulturen som blomstrer på hans grav. I Roma ble det skålt for Dante Alighieri og hans ni krinser i helvete. I New York ble det skålt for det amerikanske demokratiets far, George Washington. I Zagreb ble arven fra det jugoslaviske regimet feiret slik det fant sin støpning i figuren Josip Broz Tito – han som grunnla og ødela det. Og den siste skålen ble utropt til hundreårsjubileet for den polske uavhengigheten og dagens polske statsminister Jarosław Kaczyński.