Undersøkelsen beveger seg inn i det dikotomiske maskineriet slik det ennå definerer menneskelige og ikke-menneskelige forhold, og spør seg hvordan det kan tukles med. Hvordan lure sanseapparatet ved hjelp av kjøtt og materie – fabulere og handle slik at man kan se for seg noe anderledesartet, og slå sprekker i noen forestillinger om det som er blitt utpekt som det andre i todelingen?

Å insistere mens man flykter, og bli igjen mens man rømmer, er sidestilte strategier i disse undersøkelsene om hvordan motsetninger som liv og død, menneskelig og ikke-menneskelig (monstrøsitet og annethet), kjent og ukjent, kan bøyes, vris, eller snus, slik at kontraster kan bli til rom som legger seg så tett mot hverandre at de finnes i selve kuttet, i rammene og blindflekkene, akkurat der noe finnes samtidig, superposisjonert, eller kanskje til og med der det forsvinner.

#1

Hidebehind er monsteret som bor i de mørke skogene. Ingen har noensinne sett det. Ingen har beskrevet det, men alle vet at man forsvinner om man blir tatt. Det har den sinnrike evnen til alltid å gjemme seg bak dem som tør å gå i skogen, eller også bak de tynneste trestammene. Med bestemte skritt begynner en baklengs runddans. Gjennom å utnytte et kontinuitetspotensial, og la seg bevege gjennom det farlige farvannet som dukker opp, manøvrerer forestillingen seg gjennom spenningene i tilsynelatende motvirkende krefter: bak og fram, innside og utside, begynnelse og slutt, tilstedeværelse og fravær, fakta og fiskjon.

#2

Glimpse er et kort og delvis blikk, eller en vag og øyeblikkelig tilsynekomst av noe. Et bilde som rømmer. Til forestillingen er det funnet opp en anordning (dispositive) som skaper en spenning mellom den høyre og den venstre siden av kroppen som den aktiverer. Dette svimlende og rytmiske maskineriet både danner og forsterker polariteter: kontinnnuitet og brudd, bevegelse og stillstand, synlighet og usynlighet, vertikalitet og horisontalitet – et rom laget for friksjon, og for avvik gjennom åpninger og hull.

#3

Tiny Lecture er en gest som påkaller det tredje stykket (med planlagt premiere i mai 2022). Foreløpig og i form av et foredrag, slår den et slag for en tilnærmingsvis bevegelse og deler noen av de bekymringene som gjennomsyrer disse arbeidene. Ved hjelp av en monstrøs tekst – et stoff sydd sammen av en møysommelig samling sitater, vil Pink hjemsøke publikum og de tenkerne det er besatt av for å finne sin egen stemme, snakke som en farge og reflekte rundt sin egen spektralitet, sin historisitet og andre aspekter som er med å definere dets utseende.