Mia Habib og Jassem Hindi har opptrådd i hjem i Nord-Norge og på Tøyen i bytte mot en middag. Dette var møter mellom fremmede, der alt var viktig, men uten at noe viktig måtte skje. Folk snakket om sine forhold til fortiden, til vold, og til villmark i by og land, glemte sår, årstider, mødre og penger. Habib og Hindi kom hjem med vennskap, noen dikt om det fremmede og naturen, et par barnslige lærmasker og en gammel lekebåt i tre funnet på den kalde stranden i Alta.
Å handle i randsonen av det offentlige rom og på utsiden av institusjonelle nettverk har gitt Habib og Hindi armslag til å iverksette sin forståelse av kunstneren som en fremmed. I tett kontakt med menneskene som har invitert dem hjem til seg, har de samlet informasjon gjennom samtaler, bilder, videoer og lyder. Det er dette vi får se. Tematikken i forestillingen er typisk for mange av dagens abstrakte politiske diskusjoner. Hindi og Habib jobber derimot konkret. De møter folk hjemme og de er selv de fremmede. De har bygget et rom og et språk de kan ta med seg og som kan etterprøves. Selv kaller de det en poetisk praksis. Den dreier seg om å la konkrete steder i det fantastiske landet Norge bevege seg gjennom og invadere dem: oljeboring, frosne reinsdyr, svart kaffe med søvninge samiske rappere, kvenvafler hos spioner, sjøfolk besatt av Haugtussa, fett fra andre verdenskrig og mikrodanser på 7-Eleven.
Habib og Hindi inviterer deg til å møte dem som fremmede kunstnere med fremmede historier du kan bli kjent med.