Forestillingen er del av serien Happyland, som i tillegg til å handle om «det lykkeligste sted på jord», slagordet til Disney-parkene, er navnet på en slum i Manila. Ikke noe sted jobber det flere filippinske dansere og artister enn i Disneyland Hong Kong. Der ansettes de for sin sprudlende sjarm, men på grunn av hudfargen får de aldri spille noe annet enn biroller. Som sebraen i Løvenes Konge, korallen i Havfruen, eller en av apene i Tarzan. Det amerikanske lykkeimperiet har invadert den filippinske psyken og kroppen på bekostning av den lokale kulturens egen selvforståelse. Og den postkolonialistiske underholdningsindustrien brødfør filippinske kunstnere gjennom å marginalisere dem.

I forestillingen tar to rebeller fra Manila til motmæle mot Disney. De stjeler identiteten til Snøhvit for åpen scene, og utfordrer den moderne hvite arketypen på uskyld og lykke i milliarder av menneskers bevissthet. I et aldri så lite oppgjør med lykkens kommersielle kroppsspråk, skriver de om hele fortellingen fra sin egen marginale plassering i verdenshistorien.

 «To witness the work of Eisa Jocson is an absolute privilege at this point in history.»

«Visual artist, pole dancer, macho dancer, Japanese hostess and Disney princess: Jocson exemplifies the multi-dimensional capabilities of the body as a tool for understanding, critiquing and responding to society»