Prøverommets opprinnelse

Artikkelbilde

 

Tirsdag 22. september 1998 ble Prøverommet født på BITs tidligere spillested – Teatergarasjen i Nøstegaten. Ideen var et arrangement hvor unge kunstnere kunne prøve ut nytt materiale i alle sjangre for et publikum – et opplegg som er uendret siden. 10 år senere, da den legendariske bygningen Teatergarasjen ble revet i 2008, ble Prøverommet til den nomadiske plattformen det er i dag.

Se HER for en liste over alle kunstnere og kveldsprogram siden 1998.

 

 

11. oktober 2023
Av BIT Teatergarasjen

Erik Vibe Simonsen og Rune Salomonsen startet Prøverommet sammen med velsignelse fra oven, altså av sjefene på huset. Begge var sivilarbeidere på BIT Teatergarasjen. De to fikk carte blanche fra administrasjonen til å åpne opp foajeen for kunstnere og publikum, og ellers bruke alt av hjørner og utstyr i Teatergarasjen, så lenge det ikke ble besatt til besøkende kompanier på hovedprogrammet.

 

Programansvarlige

Erik Vibe Simonsen 1998-1999

Rune Salomonsen 1998-2004

Kirsti Kulseth Mossallaee 1999 -2001

Therese Solbakken 2001-2003

Torunn Skjelland 2003 (høst) - 2005

Åsne Dahl Torp 2005 - 2007

Ingrid Ellestad 2007-2016

Kirsti Aksnes 2010-2011

Sturla Heggdalsvik 2012- 2013 (vår) og 2014 (vår)

Kristina Melbø Valvik 2016 (mai) - 2020

Laurie Lax 2020 (okt) - til i dag

 

Det har vært flere gjestekuratorer eller teknikere som også virket som kuratorer, så som Robert Mundal Axelsen, Omar Johnsen, Snorre Mandal eller Maja Bergebakken Sundt, og andre. I tillegg til å gi omfattende praktisk produksjon og kuratorerfaring, har plattformen også trent opp mange fra det tekniske feltet, for ikke å glemme alle kunstnerne!

Her er en tekst med noen refleksjoner og tanker bak. Den ble opprinnelig skrevet i 2001, som et supplement til en søknad for Bergen kommune. Testen er siden blitt noe redigert, og blitt overlevert som en slags stafettpinne til kommende koordinatorer.

OBS: langlesing!

 

PrøveRommet

PrøveRommet skulle ha sin avgrensning i Teatergarasjens bar- og foajéområde, i oppholdsrommet før man går inn i den store salen, og dermed lage en grense mot et mer etablert eller proft kunstvisningsrom. Meningen var å åpne opp for en myriade mindre broer, møter og berøringer mellom de forskjellige kunstmiljøene i Bergen, samt en ”lyssatt bro” mellom en internasjonal teater- og dansescene og et ungt lokalt kunstmiljø. PrøveRommet har eksistert i en periode hvor fremmedord som “cross-over”, har utviklet seg fra å skulle dekke nye, begynnende samarbeidsprosjekter på tvers av kunstsjangrer, til å bli en utbredt og forslitt term, som – uttalt i en av selvironiens høyborger, på kunstakademiet i Bergen – automatisk førte til et kryss i elevenes ruteblokker der de underholdt seg selv i undervisningen med å spille det de den gang kalte “pisspreik-bingo”. PrøveRommet er sammenføringen av forskjellige kunstnere, kunstsjangre og deres respektive publikummere, et unikt klima for kreativitet og utprøving, og ikke minst et sosialt møtested for kunstnere og folk som er interessert i det som rører seg i byen.



Nyttige regler for PrøveRommet:

1. Unngå at artister viser ting de har vist andre steder. Det uferdige skal vises her, innfallet, innspurten – det ferske, begynnelsen, veien til et ferdig eller annet uttrykk.

2. Avgrense oss til foajéen og la hovedsalen være for besøkende, proffe kompanier.

3. At sceneinnslag ikke skal være på mer enn 20 minutt.

4. At vi skal få beskrevet eller se det som skal vises på forhånd.

5. At vi kan boltre oss i Teatergarasjens lyd og lysutstyr så lenge besøkende kompanier ennå ikke har tatt dem i bruk. 



PrøveRommets tre søyler:

I. Presentasjon av kunst i forskjellige sjangre.

At det blir vist kunst i forskjellige sjangre har den fordel at de unaturlig lukkede kunstmiljøene blir introdusert og åpnet noe opp for hverandre. Dette gjelder i høyeste grad også for publikum, som tydelig deler seg i et litteraturpublikum, filmpublikum, dansepublikum, osv. i denne byen. Denne blandingen harmonerer og bygger opp under den kunstformen BIT presenterer, og som ikke alltid er så lett å kategorisere.



II. Sosial kunstvisning. 

Kombinasjonen av utstillingskunst, som publikum kan oppleve når de vil, og scenekunst av kort varighet (øye versus øre, rom vs. tid, flate – varighet, oppsøkende – påtrengende) med gode pauser imellom – mellomrom og intervaller hvor folk må underholde seg selv, fordøye det som nettopp skjedde eller snakke om noe annet mellom innslagene, med de man vil. For i stedet for en tradisjonell kunstpresentasjon (teaterforestilling), hvor baren er før og etter det som skjer på scenen, har vi kortet ned hvert innslag og tatt inn flere. Baren er midt oppi og samtidig. Her er det lov å fylle i glassene underveis. Dette senker høytideligheten til en mer lavtidelig atmosfære.



III. At terskelen for å få vist ting skal være overkommelig.

På denne måten driver vi en form for sensurert usensur. Vi prøver å få sett ting på forhånd av det folk henvender seg til oss med, men det som blir vist er et på langt nær et objektivt bilde på kunstvisnings-viljen i byen. PrøveRommet er rammet av et statistisk underslag her. Pågangen kunne ofte vært større. Et spørsmål om markedsføring og oppdatering av nye kunstnerårganger.



Begynnelsen

”Vi gir unge kunstnere en scene og et publikum”. “Små doser kunst i avslappet kafésetting”. “Vi ønsker å blande det uformelt avslappede med det kulturelt oppkvikkende”. Slik begynte vi oppvarmingen til det konseptet som i løp av seks sesonger skulle definere seg selv til et av de mest betydelige tiltak for miljøbygging i Bergens unge kunstverdener. Vi hadde gått rundt i byen og hengt gule A4-ark opp på kaféene og på kunstskolene og på universitetsområdene og i butikkvinduene. Vi skrev: ”WANTED unge (scene)kunstnere”. Vi hadde snakket om det med folk som vi kjente., og vi kjente mange. Folk som vi ikke kjente snakket til oss. Vi ble kjent med flere. Vi hadde diskutert hvor langt ut i kunstverden vi skulle gå. Tenkt at en fast scene må vi ha, men at folk skulle oppfordres til å gjøre bruk av hele rommet. Vi tenkte “ambience” uten å bruke den benevnelsen, som forøvrig er helt dagligdagse ord på fransk eller spansk for omgivelse, stemning og atmosfære. Vi tenkte at ølet og inngangsbilletten måtte være billig, at det måtte skje mange ting, som av seg selv, uten noen konferansier. Kunstnerne skulle introdusere seg selv, om de ville. Egentlig husker vi ikke lenger alt som vi tenkte oss, bare at det ble sånn vi hadde tenkt. På det første PrøveRommet 22. september 1998, kom 151 publikummere. Kunstnerne talte 20 stykker til sammen.



Gjennomsnittlig har vi hatt 80 publikummere og 15 kunstnere per kveld, syv kvelder i halvåret. Det var opprinnelig tirsdagskvelder. Nå programmerer vi annenhver mandag, som er lett å huske og passer best inn med hovedproduksjonen på BIT Teatergarasjen. Første høsten red på nyheten. Det var prøvesesongen. Bloom våren 1999, var en fullklaff av en sesongtittel. Det var rett og slett i gang. Vi fikk støtte fra Kulturrådet og kunne lære effekten av å ha råd til markedsføring. Barnesykkelen som plutselig en dag hadde stått utenfor en av rulleportene med punkterte dekk, og som vi etter å ha sirklet rundt i flere dager hadde tatt til oss som maskot, ble fotografert opp på en stor plakat og spredt rundt i hele byen. Stor pågang både fra kunstnere og publikummere denne våren. Deretter, på Lavt tak høsten 1999, var PrøveRommet uten både nyhet og penger. På grunn av ombygging mistet vi den imponerende høyden under taket mellom baren of tribunen, men rommet ble mer intimt, og det skulle vise seg at det ikke skulle ta slutt på ung kunstproduksjon. Gjennom Bykultur våren og høsten 2000, En kunstodyssè våren 2001 og Moink høsten 2001, har PrøveRommet skapt sitt eget behov og lært at standhaftighet er en dyd.



Navnet

Kunsten å gi gode navn til nye konsepter innebærer på mange måter å finne ord med veldig åpne betydninger, eller ord med betydninger uten sammenheng med det konkrete innholdet i konseptet. Det blir dermed lettere å løsrive seg fra navnets opprinnelige betydning, og folk kan etter hvert forbinde navnet med konseptet, som for eksempel med puber som Café Opera eller Naboen i Bergen. Innholdet i konseptet PrøveRommet harmonerer imidlertid godt med navnet det har fått, og da dj Naitsirk Nhoj – som flere år senere ble kultursjef Åsane – foreslo dette navnet, så tok vi det på strak arm. De gangene ting ikke gikk helt som planlagt og heller gikk i stå, var navnet en trøst. De andre gangene ting ikke gikk helt som planlagt, men energien ble magisk, var navnet en triumf.



Den magiske kvaliteten: det må gå dårlig for at det skal bli bra

Arenaer for unge kunstnere har faktisk vokst i antall og eksperimenter den tid PrøveRommet har funnet sted i BIT Teatergarasjen. PrøveRommet er nå blitt en noenlunde etablert frisone for utprøving, eksperimentering og – kunstsjangerkryssing. Det har overlevd og holdt sta og stø kurs blant mange døgnfluer. Den jevne populariteten taler for at arrangementet fortsetter. PrøveRommet spiller neppe ut sin rolle. Nye krefter, på veien mot et ennå ikke vedtatt kunstnerliv, vil stadig ha behov for å prøve sitt uttrykk ut mot et publikum, eller for å prøve seg ut kun for moro skyld. Både publikum og deltakere, som lett glir over i hverandre, er gode til å minne oss på at PrøveRommet er et verdifullt tiltak i så måte. Kunstakademikere med prestasjonsangst melder om tilbakevending av genuin lekelyst. Sjenerte skrivekunstakademikere melder om tilbakevending av genuin lekelyst. Autonome ikke-akademikere har stadig dukket opp. Noen kom av seg selv. Noen kom flere ganger. Noen trengte et spark i rompa og viste noe av de beste tingene vi har opplevd. Andre ble provosert av det hele, og gjorde ting helt andre steder. 



Kunstliv-scenen endres hele tiden. Den endres med deltakerne, med kunstnerne selv, og den endres i samspill med et publikum, et aktivt og interessert publikum. De forskjellige kull på kunstskolene står naturligvis for den største produksjonen, og den mest direkte videreformidling av de siste teorier, teknologier og idéer som herjer i samtidskunsten. Og kvaliteten i det samlede uttrykket skifter fra kveld til kveld, avhengig av pågangen fra kunstnere utenfra. Det er ingen enkel balansegang, men det er dette feltet PrøveRommet jobber i. Vi har ofte kommet til å vise fingeren til publikum. Et virkelig elendig innslag ødelegger nemlig en god stemning en kveld, hvor alle de andre innslagene holder jevnt over god kvalitet. Men det helt elendige berører ofte mer enn det flinke. Det elendige provoserer, engasjerer, skjemmer ut og skaper energier til å gjøre noe selv, eller gjøre noe bedre. Noen ganger skremmer det bort både publikum og kunstnere. Kan vi gjøre noe med det? Det er et spørsmål om ressurser. Skal vi gjøre noe med det? Det er et spørsmål om retning. Hvis vi hadde råd til å bruke mer krefter på ”kurering” [ordet kuratering var så nytt for forfatteren den gangen at det ble skrevet feil], og hvis vi kunne ha betalt kunstnerne, hadde kanskje kvaliteten blitt bedre. Vi kunne eliminert mange av disse “blunderne”, men samtidig ville vi løpe risikoen for å legge terskelen høyere. Vi må ikke miste de dyrebare innfall av ukritisk vilje til uttrykk, som vi har vært vitne til så mange ganger, som gir det et snev av folkelighet og en stor grad av sjarm. Dette kvalitetsproblemet plasserer seg i selve PrøveRommets struktur og idé. [Hvis du syntes innledningens ord om pisspreik var noe vulgært, her noe mer vidløftig: Ideen kan beskrives som en sosialt performativ dialektikk, en sosial vekselvirkning mellom utøverne på scenen og de potensielle utøvere i salen, spesielt i et rom hvor de som er på scenen inngår i publikum og omvendt, og de i publikum som ikke står på scenen potensielt sett kan stå der fremme, i det minste forestille seg å stå der, og senere også komme til gjøre det – vellykket eller mislykket eller helt sånn passe. Kvalitetsproblemet er muligens selve oppskriften, og kan oppsummeres med tittelen på barneplata til duoen Meg og kammeraten min: «Det e’kke bra før det er dårlig!» (2012)]. 



Den andre kvalitetsproblematikken er at PrøveRommet nødvendigvis vil produsere sitt eget underskudd på gode artister igjen og igjen. De kompanier, grupperinger og enkeltpersoner, som har fått til ting på PrøveRommet, som har fått teften så og si, de forsvinner etter hvert opp i hierarkiene. Spesielt her ser vi et behov for å ha kunnet gi artisthonorarer utover de symbolske godtgjørelser vi gir i dag. 



Det koster å gjøre et uttrykk av en idé. Bare det at vi med penger fra Kulturrådet kunne dekke noe av artistenes utgifter, gjorde kvaliteten på innslagene våren 1999 jevnt over bedre enn de øvrige semestrene. Vi vil gjerne gi kunstnerne penger. Dette ville også gitt oss et større ansvar for det bildet som vi tegner av Bergens unge kunstmiljø.



Tilhold i og for Teatergarasjen

BIT Teatergarasjen er et programmerende scenehus uten fast ensemble. Utenlandske og innenlandske danse- og teaterkompanier kommer utenfra og er ofte turnerende. De forskjellige forestillingene forløper dermed kun over to, tre kvelder. Det er ikke slik som ved institusjonsteatrene eller kinoene, at ting står på plakaten i flere måneder og folk får tid til å plukke opp venners anbefalinger av en forestilling. Å trekke folk jevnlig til stedet Teatergarasjen var en sterk drivkraft bak virkeliggjørelsen av PrøveRommet. Dette skulle minne folk på hva som var i ferd med å skje på dette stedet som vi liker så godt. 



De gangene besøkende kompanier allerede har installert seg i huset for å gjøre forestillinger de påfølgende dagene, har de kunnet gjøre et promo-innslag på PrøveRommet. Vi får et kunstnerisk innslag og de får et sosialt publikum. De treffer her folk fra forskjellige unge miljøer hvor jungeltelegrafen er spesielt virksom, og får stå på samme scene som byens yngre kunstnere. Følgende BIT-kompanier har således i tur og orden stått på PrøveRommet-scenen: Bergmund W. Skaslien & Siri L. Ingul for festivalen Kulturbypastisj, Jo Strømgren Kompani for Maskuline Mysterier 10 år etter, Turboteateret for Shopping and Fucking, Forced Entertainment (eng) for Filthy Words og Dirty Works Jacob Wren (can) for The continous war against rigour and regret, Thomas Lehman (tys) for No Fear/Distanzlos, KREMENT X for Trette menn, Archaelogical Bird Workshop (kin) for Vision Invisible – the happy journey, Jo Strømgren Kompani for Ankomsten, Pre Essens for Pre Essens: in kitch 1-7, Y-Space (kin) for Octoberdans project 1-11, Benoît Lachambre & Joe Hiscott (can): for Comfort and Complacency og Hooman Sharifi for Then such silence since the cries were last heard. 

Det sier seg selv at alle disse har tatt oppgaven ganske forskjellig. Vi har hatt noen uforglemmelige oppturer pga. disse flinke folkene.



PrøveRommet har i den senere tid også blitt en promo-arena for mindre etablerte kompanier, engangsetablerte eller rett og slett bare etablerte, men uten sammenheng med BIT – og mange er også klekket ut av PrøveRommet. Generelt sett kan vi se det som et symptom på at kunstviljen har tatt seg opp i Bergen. Elektra har vært her med Fibuts, Alexis Killingren med Theatral, Siri Ingul og Hjørdis Lehre for uroppføringen av Cunts going nowhere, eller Akademi for figurteater i Fredrikstad, Transitteateretet, Streetlevel, Teater Ung, Prosjektteateret Mr.Lacshit, Immaturus, etc. Vi kunne fortsette opplisting av vellykkede engangs-kompanier, eller folk som driver fortsatt - PrøveRommet har en enorm ”database” etterhvert.

 

Erfaringer med diverse kunstuttrykk

En og annen erfaring har vi da også høstet i løp av alle disse semestrene, om arbeidsmåter, reaksjonsmønstre og kvaliteter hos nye folk i de forskjellige kunstsjangrene. Opplesere: Tekst er en av de mest personlige kunstformene. I hvert fall kan det se slik ut. Å stå alene på scenen og lese opp en tekst er en krevende kunstform. Den er altfor undervurdert i dette landet, hvor man tror at stemningen i forfatterens tilstedeværelse er nok til å fatte interesse for teksten, eller at den tradisjonsutviklede, særnorske ”poesistemmen” er den eneste måten å lese poesi på. Kun få tekster passer den tradisjonelle opplesningsmåten, men vi har sett mange gode forsøk på alternativer. Poeter som ikke er vant til å tenke regi, glemmer gjerne tiden på scenen. En gjengager hos oss har vært poeten som har forberedt noen tekster til opplesning, – Det tar fem minutter. – Nåja, les helst et kvarter, men ikke mer enn tyve. ­Det tar gjerne ti minutter før stemningen setter seg nemlig, hvis tekstene er gode. Det tar gjerne ti minutter før poetens nervøsitet har gitt seg. Nå velger poeten å ri på den gode stemningen. Stemningen blir følgelig, og ofte, ødelagt … Poeten fikk bifall fra salen og tok fram de tekstene som var lommerusk da selvsensuren var på størrelse med nervøsiteten. (Bifall er et svikefullt barometer. Når en roper ”BRAVO” i salen representerer han ikke alle. Ikke alltid engang seg selv.) Poeten gir seg gjerne når poeten har tværet publikums tålmodighet, ikke når stemningen var på topp. Det som imidlertid er gjennomgående fint med oppleserne, handler absolutt om stemning, nemlig den intime stemningen som bare et tekstbasert uttrykk makter å få frem. Publikum sitter gjerne helt stille under disse lesningene, seiler rundt i egne hoder. De som har eksperimentert med musikk, med å lese opp uten manus, med en liten dramaturgi i tillegg, gjør det mye lettere for seg selv. Teaterkompanier: Tar all vår tid på gjennomganger. Scenen må være bygget, lyset være hengt, lyden være koblet, og så, så kan de komme. Fordelen er jo at vi da får dobbeltsjekket at alt det tekniske fungerer. Skuespillerne og regissøren, hvis de har en slik, får sett hvor stor plass de har på scenen, og kan bearbeide bevegelsene sine, oppdage et forstyrrende lys, etc. Her kan det òg sies mye om forholdet til tradisjonell skuespillerkunst, måter å spille på, som i hvert fall ikke kommer frem i beste lys fra PrøveRommet-scenen, bokstavelig talt. Overspill og teatralitet passer ikke i en sal uten verken balkong eller noen på bakerste rad, men nå er jo filmskuespillere i ferd med å lære opp teaterskuespillere på dette området. Folk er ikke lenger vant til å se selvhøytidelige karakterer brøle. Folk har begynt å lese kroppslige uttrykk på en helt annen måte i dag etter to generasjoner film og TV-tittere. Den virksomme retorikkens vox og gestus, altså stemmen og gestikulasjonen, har uansett endret seg. Man behøver ikke lenger å spytte eller blotte sine strukne halssener for å formidle sterke følelser. Videokunstnere: Bruker den tid de har til rådighet til redigering. Enten videoen vises ren eller inngår sammen med andre kunstneriske uttrykk, så tar redigeringsarbeidet enormt med tid. Mange har kommet med videoen i siste liten, bare for å oppleve – dette er verstefalls-tilfeller – at videoformatet ikke passer det utstyret vi har til rådighet. De kunne ha lært av skuespillerne som følger en eldgammel teatertradisjon når de gjør gjennomgang før forestillingen vises, eller av musikerne som alltid har en lydsjekk. Dansere: Den mest fornøyelige kunstformen på PrøveRommet. Muligens fordi det er sjelden vare, og åpent. Kanskje helst fordi det er veldig lett å si totalt annerledes ting ved hjelp av dans, dans som i sin moderne versjon har begynt å innbefatte mer og mer tekst og dermed blander det uutsigelige med det utsigbare, kanskje vanskeligere enn noe, og i hvert fall ikke alltid like vellykket. Danserne har ved flere anledninger tatt i bruk Nøstegaten utenfor, og lurt naboene frem bak gardinene. Utstillere: Utstillere kunne ha kjent mer til hva lys gjør, og kan gjøre, med et utstilt objekt. Dette blir det da også bedringer på. Mange har fått lære litt om lys og lyssetting på disse besøkene. Siden arrangementet kun varer en kveld, bryter vi med den utstillingspraksis som norske gallerier vanligvis inviterer til, hvor kunst bare kan oppleves om dagen, og også kan besøkes flere ganger. I den forstand inviterer PrøveRommet mest til det man oppfatter eller navngir som performance eller happening i kunstverden. Som ”Just hanging around”, som involverte seks klatrere inklusive kunstneren selv, som delvis hang, delvis sto i stillasene over publikum rundt kafébordene. Eller de tre damene i husker oppunder taket i fem lange kjoler, den gang taket var høyt, med videoprojeksjon på. Men også isblokken som skulle smelte i løp av kvelden med en kniv inni. Vi fikk et tips om å holde et lite øye med denne kniven. [Dette tipset kom trolig fra Sven Åge Birkeland, som hadde erfaring fra ekstravakter på Sandviken Sykehus, samt erfaring med å være ansvarlig for et teater noe lenger enn oss andre, kuratorlegenden som for øvrig brukte noen år på å innrømme at PrøveRommet faktisk var bra for BIT, hvorpå han brukte det for det det var verdt.] Det flotte var at isblokken tok så lang tid å smelte at kniven ennå sto fast da vi stengte. Utstillingskunst har vi likevel brukt å la henge til de øvrige forestillingene i Teatergarasjen. Når de ikke tar opp plass i rommet er dette mulig. Den varigheten som utstillinger har er gull verdt i PrøveRoms-settingen. Den aktiviserer folk når de vil, den endrer lokalet, og er der på en mer verdig og beskjeden måte enn scene-innslagene noen gang kan klare.

 

Hva nå …? 

PrøveRommet bør etablere en rutine med kunstutdannelsesinstitusjonene i Bergen, slik at vi får det lettere med programmering og de får vist seg fram mer, og utover egne kretser. Videre bør vi følge opp de som har gjort ting her. Hva gjør de nå? Vi bør undersøke i hvilken grad liknende tiltak finnes i andre land. Hvordan driver de og lykkes de? Kanskje vi kan lære noe, vi kan hvert fall lære noe bort. Bør vi tenke nytt? 



Våren 2003 kopierte vi opp visittkort for PrøveRommet på flere av verdens språk – prøverom i betydningen omkledningsrom i klesbutikker, på engelsk, russisk, fransk, osv. men også gammelgresk, kinesisk, farsi, osv. (Vi hørte om noen som dro over til Black Box Teater i Oslo og ville gjøre noe tilsvarende. Vi var i kontakt med dem, men de laget noe de kalte for Podium. Det var en stor skuffelse den gangen, at de ikke var med på ideen om å spre navnet og opplegget vårt.) Motsatt kan man si at PrøveRommet er en partikularitet. Det forhindrer ikke at PrøveRommet kan gjøres globalt, gitt de få forutsetningene som her er beskrevet, og fungere etter noenlunde samme oppskrift.

 

Konseptet var likevel stedsspesifikt fra begynnelsen av. Det er etter hvert blitt formet av oppslutningen det har fått. To faktorer peker seg ut når man i ettertid skal prøve å vurdere hva som gjorde det mulig for PrøveRommet å fungere, og bli det som det er blitt. Den første er selvfølgelig BIT Teatergarasjen, miljøet rundt, og bevisstheten som er skapt og fortsatt bygges om et lokalt kulturuttrykk i refleksjon mot et internasjonalt, men også selve arkitekturen og det etter hvert så overstrømmende tekniske utstyret vi kan ta i bruk. Den andre faktoren er Bergen, selve størrelsen på byen. Kunst- og randsonemiljøet er ikke større enn at det samtidig er gjennomsiktig, men ikke mindre enn at det hele tiden fornyer seg. 



Å få prøvd ut sitt eget verk for en liten offentlighet, med alt det dette innebærer av stress, arbeidsmengde, forventninger og opparbeidet stilsikkerhet, er uhyre viktig for nye kunstnere. PrøveRommet kan tilfredsstille et uttrykksbegjær på kort tid med sitt uformelle visningsrom. Vi tilbyr effektivitet, og kan derfor imøtekomme innfall og inspirasjon fortløpende. Vi tilbyr også mangfold, i det vi blander kunstsjangrene og dermed trekker både publikum og kunstnere fra forskjellige miljøer. Vi skrev i programteksten høsten 2001: ”PrøveRommet er alt. Verken poesiaften, teaterforestilling eller utstilling. Verken et utested, et sjekkested eller et generelt inspirasjonsrom. Verken dans, film, verken genialt eller kjedelig. Verken over- eller undermåls, men: alt dette på en gang!” Håpet er at både de gamle og de nye kunstnerne, både publikum og oss, både Bergen Kommune og Norsk Kulturråd vil at det skal fortsette å være det!

 

(Rune Salomonsen, 2001...)