Hvem var Tycho Brahe?

Artikkelbilde

Ragnar Fjelland holdt et fantastisk foredrag på Rein Bonus (hør podcasten her) om den på mange måter tragiske figuren og astronomen Tycho Brahe i forbindelse med operaen om ham, som Ursus Produksjoner satte opp i mai for to år siden. Nå har han gjort den om til en artikkel for oss.

Ofte kan hangen til en sammenhengede teori om verden stå i veien for å se hvordan verden henger sammen. Og lite visste vi om at Brahes forskning dels ble holdt i live under tvang av norske bønder i Nordfjord. Dette korte sveipet innom vitenskapshistorien kan dessuten tjene som et berikende bakteppe for å oppleve den digitale stjernehimmelen til Annie Dorsen i The Great Outdoors, som har nordisk premiere denne uka.

23. mai 2018
Av Karoline Skuseth

Hvordan døde Tycho Brahe?

Nesten alle vet hvem Johannes Kepler var, mens Tycho Brahe er ukjent for de fleste. Men da Brahe døde i Praha i 1601, i en alder av 54 år, var han Europas ledende astronom. For ettertiden er han imidlertid mest kjent for å ha gjort de astronomiske observasjonene som Johannes Kepler benyttet til å utvikle sine tre lover for planetenes bevegelser.

Da Brahe døde, hadde Kepler vært hans assistent i noe over et år, og forholdet mellom dem var heller anstrengt. Dette førte til rykter om at Kepler skulle ha myrdet Brahe for å kunne overta hans observasjoner og hans stilling. De uklare omstendighetene omkring Brahes død ga næring til disse ryktene.

Brahe hadde vært på en bankett 23. oktober. Etter banketten ble han syk, og fikk problemer med nyrer og urin. Han ble dårligere og døde 24. oktober. Symptomene kunne tyde på forgiftning, og dette var grunnlaget for spekulasjonene om at han ble myrdet. Hans levninger ble gravd opp i 1901, men man fant ikke spor av forgiftning. De er senere blitt undersøkt i 1990, 2010 og 2012. Det ble riktignok funnet spor av kvikksølv, men alt for lite til å ha forgiftet ham. Den mest sannsynlige forklaringen er at Brahe døde av urinforgiftning. På banketten ble det spist og drukket i store mengder. Det var regnet som udannet å forlate bordet før verten, uansett grunn. Brahe ble derfor sittende i timesvis ved bordet.

Uansett årsak var dette en usedvanlig utgang på et usedvanlig liv. Brahe var født inn i Danmarks høyeste adel. Som adelig var den naturlige karriereveien å gå i kongens tjeneste, enten i militæret eller i administrasjonen, og å delta i kongens råd. I stedet valgte han en akademisk løpebane, noe som var helt uvanlig for en adelig.

Tycho Brahe ble født 14. desember 1546, ble døpt Tyge, men latiniserte senere navnet til Tycho. Han vokste opp på slottet Vordingborg i Syd-Sjælland, han gikk de første årene på en lokal skole, men tolv år gammel begynte han å studere ved Københavns Universitet. Her fikk han en klassisk utdannelse med latin, gresk, logikk og retorikk. Men han fikk også undervisning i astronomi og astrologi (de to var ikke adskilt).

Han ble tidlig interessert i astronomi, og allerede som tenåring gjorde han astronomiske observasjoner. I 1563, da han var seksten år gammel, observerte han sammenfallet av Jupiter og Saturn, noe som skjer hvert tyvende år. Han oppdaget at forutsigelser basert på henholdsvis detptolemaiske og det kopernikanske system var unøyaktig, og unøyaktigheten var på en hel måned. Fra da av ofret han seg helt og fullt for astronomi, og bestemte seg for at han skulle lage bedre instrumenter. På hans tid var man i stand til å observere himmellegemers posisjon med en nøyaktighet av 5 bueminutter, dvs. 1/12 grad. På en sirkel med diameter 1,5 meter utgjør dette 1 millimeter. Brahe satte seg fore å kunne observere med en nøyaktighet av ett bueminutt, dvs. fem ganger mer nøyaktig enn de beste observasjoner på hans tid. Det ble kjennetegnet på Tycho Brahes virksomhet at han konstruerte instrumenter med en presisjon som tidligere var ukjent.

 

Astronomi som vitenskap

Astronomi er blant de eldste vitenskapene (sammen med aritmetikk og geometri). Vi vet at babylonerne gjorde regelmessige astronomiske observasjoner over en periode på minst 500 år, fra i hvert fall år 747 f.Kr. til så sent som 150 f.Kr. Ved utgravninger i Ur i det tidligere Babylon har man funnet en rekke leirtavler hvor disse observasjonene er bevart. Leirtavlene inneholder nøyaktige observasjoner av planetbevegelsene, og metoder for å forutsi astronomiske fenomener, slik som for eksempel måneformørkelser. Hovedhensikten med disse observasjonene og beregningene var å konstruere gode kalendre, og de var så nøyaktige at i perioden 626 f.Kr. til 45 e.Kr. kan vi datere alle begivenheter med en feilmargin på én dag.

Det er påfallende at babylonerne, i astronomi som i geometri, så langt vi vet, overhodet ikke var interessert i teorier. Det eneste de interesserte seg for, var å beskrive og forutsi fenomenene så nøyaktig som mulig. De prøvde ikke å forklare hvorfor himmellegemene oppfører seg som de gjør. Grekerne var derimot ikke primært interessert i å beskrive fenomenene så nøyaktig som mulig. Derimot var de interessert i det bakenforliggen­de som kunne forklare det vi observerer. I dialogen Timaioskonstruerer Platon en sinnrik astronomisk modell, bygd på matematiske prinsipper, for å forklare himmellegemenes bevegelser. 

Det viktigste kjennetegnet ved verdensbildet frem til renessansen var at jorden er sentrum, og at alle himmellegemene beveger seg rundt jorden i sirkelbaner. Denne geosentriske modellen ble videreutviklet av Claudius Ptolemaios (ca. 100 - 170 e.Kr.), og hans modell var toneangivende i hele Middelalderen, frem til Renessansen. Ptolemaios’ modell er også geosentrisk, men for å få modellen til å stemme med astronomiske observasjoner, var han tvunget til å gi opp antakelsen om at himmellegemene beveger seg i enkle sirkler. Hans modell var svært komplisert, men stemte godt med observasjonene. Den viktigste forskjellen fra Platons og Aristoteles’ modeller var at Ptolemaios innførte nye sirkler, såkalte “episykler”. I følge denne modellen hadde himmellegemene en dobbel sirkelbevegelse: Først kom sirkelbevegelsen rundt jorden. Men i stedet for å plassere planetene på disse sirklene, plasserte han sentrum av en mindre sirkel på denne sirkelen. Sentrum av denne sirkelen gikk i bane rundt jorden, samtidig som planeten beveget seg på den mindre sirkelen. 

Episyklene skulle redegjøre for et fenomen som Platons og Aristoteles’ modeller ikke kunne redegjøre for. Noen planeter har såkalt "retrograd bevegelse": Sett fra jorden beveger alle himmellegemene seg rundt jorden én gang pr. døgn. I tillegg beveger planetene seg normalt fra vest mot øst i forhold til stjernene. Men noen ganger, når de befinner seg i bane motsatt av solen, beveger de seg den motsatte veien, dvs. fra øst mot vest. Episyklene kunne redegjøre for dette fenomenet. 

 

Illustrasjon 1: Episyklene kunne redegjøre for planetenes retrograde bevegelse.


Det avgjørende viktige både for Platon, Aristoteles og Ptolemaios var at jorden er sentrum i universet, og dette var også essensen i Middelalderens verdensbilde. Jorden som universets sentrum garanterte også menneskets spesielle stilling i skaperverket. I 1543 publiserte imidlertid den polske astronomen Nicolaus Copernicus (1473–1543) boken De Revolutionibus, hvor han fremsatte den hypotesen at solen, og ikke jorden, er sentrum i solsystemet. Denne hypotesen var blitt fremsatt to tusen år tidligere av Aristarkus, men fikk ikke gjennomslag i det gamle Hellas. Hvis Aristarkus og Copernicus hadde rett, ville konsekvensene være dramatiske. Jorden ville bli redusert fra å være universets sentrum til å være en planet blant mange. 

 

Når vi tenker på Renessansen og det heliosentriske system, assosierer vi det ofte med prosessen mot Galileo Galilei (1564–1642), som i 1633 ble dømt av Inkvisisjonen til å trekke tilbake den heliosentriske hypotesen. Men tidligere, i andre halvdel av 1500-tallet, ble den heliosentriske hypotesen diskutert fritt, også i kirkelige kretser.

Det interessante var Copernicus’ begrunnelse for å fremsette den heliosentriske hypotesen. Hans viktigste grunn var ikke at hypotesen stemte bedre med observasjonene, men at den gjenopprettet Platons og Aristotles’ antakelse at himmellegemene beveger seg i sirkelbaner. Selv om Copernicus’ modell ikke ga mer nøyaktige forutsigelser enn Ptolemaios’ modell, kunne den forklare to fenomener på en mer tilforlatelig måte. Det første var planetenes retrograde bevegelse. Når de planetene som har bane utenfor jordens bane, befinner seg på motsatt side av solen, vil de noen ganger tilsynelatende bevege seg motsatt av normal retning fordi jorden beveger seg hurtigere i sin bane. I virkeligheten beveger de seg jevnt. Dette var en mye enklere forklaring enn den ptolemaeiske. Det andre fenomenet som det ptolemaeiske systemet hadde problemer med, var det faktum at planetene Merkur og Venus alltid ble observert nær solen. Det var ingen naturlig forklaring på denne koblingen mellom solens, Merkurs og Venus’ baner. I det kopernikanske systemet er det hele enkelt: Merkur og Venus beveger seg i bane rundt solen som de andre planetene. Deres baner ligger imidlertid innenfor jordens bane, og derfor vil de alltid bli observert nær solen sett fra jorden.

 

Uraniborg på Ven

Som jeg har nevnt tidligere, var det ikke forventet at aristokrater skulle bedrive lærde sysler, og Brahe brøt med konvensjonen. Han dro til Tyskland, og studerte blant annet ved universitetene i Leipzig og Rostock. I Rostock havnet han i krangel og senere duell med en annen dansk student, og det førte til at han fikk kuttet deler av nesen. Denne ble erstattet av en kunstig nese som angivelig var laget av en legering av gull og sølv. (Det har senere vist seg at den var laget av bronse.)

Han fikk sitt gjennombrudd i 1572, da han var 26 år gammel. Da oppdaget han et nytt himmellegeme. Dette var eksepsjonelt, for ifølge den tids verdensbilde skulle ikke dette være mulig. Ifølge Aristoteles består alle ting på jorden av fire elementer: jord, vann, luft og ild. Himmellegemene derimot består av et femte element: eter. De er perfekte, har ingen vekt, og følger uforanderlige baner. Dermed kan det umulig komme til nye gjenstander på himmelen. Riktignok var kometer et kjent fenomen, men de var betraktet som sublunære, dvs. de fulgte baner nærmere jorden enn månen. I dag tror vi at Tycho observerte en type I supernova. Oppdagelsen ble publisert i boken De stella nova,som kom ut i 1573. Boken gjorde Brahe til en ledende autoritet i astronomi. 

Men Brahe gjorde ikke bare et uortodokst yrkesvalg. Han gjorde også et annet uortodokst valg, ved at han giftet seg med Kirsten Jørgensdatter, som ikke var adelig. Dette var ikke bare et brudd på tradisjonen, men ble betraktet som nærmest uhørt. Hun var aldri med ham ved offisielle anledninger.

Brahe fikk tilbud fra mange steder i Europa, men kong Fredrik II ønsket å beholde ham i Danmark. Han tilbød flere slott, blant annet Helsingborg og Landskrona, som ligger ved Øresund. De hadde også militære anlegg, og voktet innseilingen til Østersjøen. Begge slottene hadde hundrevis av leilendinger. Dette ville medføre en rekke administrative og sosiale plikter for Brahe, noe som ville gå på bekostning av hans vitenskapelige arbeid. Det gjalt også hans kone, som ikke var opplært til å ha en slik rolle. Han takket derfor nei. Til slutt endte han opp med øyen Ven, som ligger i Øresund, nord for København. Den tilhører i dag Sverige.

Brahe overtok formelt øyen i mai 1576, med brev fra kongen. Det ga ham rettigheter på øyen i hele hans levetid. (Senere ga kongen ham også hele Nordfjord len i Norge.) Men øyen var bebodd av bønder, som i uminnelige tider hadde organisert seg selv. Etter at Brahe overtok, slapp de riktignok å betale skatt til kongen, men til gjengjeld måtte de arbeide to dager i uken, fra soloppgang til solnedgang, uten vederlag for Brahe. Det er unødvendig å si at dette ikke gjorde Brahe populær. Bøndene klaget flere ganger, til slutt til kongen, men fikk ikke medhold. Det ble slått fast at de ikke var frie bønder, men leilendinger under Brahe. Selv om de kom til å betrakte ham som et monster, var Brahe verken bedre eller verre enn andre personer i hans posisjon i et føydalsamfunn som Danmark var på denne tiden.

På Ven lot Brahe bygge slottet Uranienborg, som han selv planla i detalj. Det var utstyrt med den tidens mest avanserte teknologi. Blant annet hadde det innlagt vann, noe hans samtidige, dronning Elisabeth I i England og kong Henrik III i Frankrike ikke hadde.

 


Uranienborg slott, malt av Constantin Hansen (fra https://no.wikipedia.org/wiki/Uranienborg_(observatorium)


I tilknytning til slottet bygde han et observatorium som det ikke fantes make til noen steder i verden. Herkonstruerte han også sine instrumenter, og hadde eget verksted og egne instrumentmakere. Gode instrumenter krevde både stor nøyaktighet i konstruksjon og sammenføyning av delene, og store dimensjoner. Hans største instrument var en kvadrant. En kvadrant har vært brukt siden oldtiden til å måle himmellegemers avstand fra horisonten, dvs. hvor høyt de står på himmelen. Den består av en fjerdedels sirkel med en skala. Brahes største kvadrant hadde en radius på hele 5,5 meter. 

Uranienborg ble et sentrum for astronomiske observasjoner i Europa. Brahe holdt til der fra 1576 til 1597, altså noe over tyve år. Men hans velgjører Fredrik II døde, og hans sønn, Christian IV, fant ut at han ville sette Brahe på plass. Han klaget over at Brahe betraktet seg som likemann med kongelige, og det skulle han ikke ha noe av. Han tok dermed fra ham en del av privilegiene, noe som førte til at Brahe så seg om etter andre velgjørere.

Brahe tok til slutt imot et tilbud fra keiser Rudolf II av Det tysk-romerske riket, med Praha som hovedstad. Han ble tilbudt flere slott, men valgte til slutt slottet Benatky, noen timers reise fra Praha, hvor han flyttet inn i 1599. Der installerte han mange av sine instrumenter som han hadde tatt med seg fra Danmark, og gjorde slottet om til et astronomisk observatorium.

Johannes Kepler ble ansatt som en av flere assistenter. Til tross for at Brahe kjente til Keplers sympati for Copernicus' heliosentriske system, fikk han etter hvert tilgang til flere og flere av Brahes data. Men det utviklet seg aldri et tillitsfullt forhold mellom dem.

 

Brahes astronomiske system

På denne tiden var det ikke noe klart skille mellom astronomi og astrologi. Brahe var ansatt som kongelig astronom og astrolog, både hos Fredrik II og keiser Rudolf II. Blant annet fikk han den store æren å lage horoskop til kong Fredrik IIs sønn,den senere Christian IV som var årsak til at Brahe forlot Danmark. 

Som jeg har nevnt tidligere, ble forholdet mellom det geosentriske og det heliosentriske system diskutert ganske åpent. Men hvordan skal en slik uenighet avgjøres? Vi forbinder moderne naturvitenskap med observasjoner og eksperimenter. Det fremste eksempel er Galileo Galilei som konstruerte en kikkert som han rettet mot stjernehimmelen og som trillet bronsekuler ned et skråplan for å finne loven for fritt fallende legemer. Hvis det er slik at bedre data så å si automatisk bringer vitenskapen fremover (hvis vi ser bort fra ytre hindringer, som religion og politikk), skulle vi tro at Brahe ville ta standpunkt for det heliosentriske systemet. 

Men så enkelt er det ikke. Brahe godtok aldri det heliosentriske system, og hadde to avgjørende argumenter i mot, det ene religiøst og det andre vitenskapelig. Det religiøse argumentet var at det stred imot Bibelens beretning. Det vitenskapelige argumentet var at han ikke var i stand til å observere parallakse. Hvis jorden beveger seg i en bane rundt solen, skulle vi observere at stjernenes posisjoner forandrer seg i forhold til hverandre når jorden beveger seg i banen. Dette tilsvarer at trærs innbyrdes posisjoner tilsynelatende forandrer når vi beveger oss i en skog. De vil bare være de samme når vi er i ro. Men det var ett forhold Brahe ikke tok i betraktning. Han forutsatte at avstanden til stjernene er forholdsvis liten sammenlignet med jordens bane. Hvis avstanden i praksis er uendelig stor, vil vi ikke observere noen parallakse. Det vil tilsvare at vi beveger oss langt fra en skog. Da vil ikke det innbyrdes forholdet mellom trærne forandre seg nevneverdig dersom den avstanden vi tilbakelegger, er liten i forhold til avstanden til skogen.

Tycho Brahes astronomiske system 

Brahe konstruerte sitt eget astronomiske system. Det var geosentrisk, med jorden i sentrum og månen og solen i bane rundt jorden. Men så kommer det som tilsynelatende er bemerkelsesverdig: Alle planetene går i baner rundt solen. 

Dette kan se merkelig ut, men systemet er geometrisk sett ekvivalent med det heliosentriske systemet. Jorden er altså sentrum, og månen går i den innerste banen, med solen i banen utenfor. Hvis vi lager et punkt der solen befinner seg, og holder den i ro, får vi det heliosentriske system. Fra et fysikalsk synspunkt er de derimot helt forskjellige. I Brahes system er det jorden som holder solen og alle de andre planetene i banene, mens i det heliosentriske systemet er det solen som holder jorden og de andre planetene i banene. Dette var Johannes Keplers argument for ikke å godta Brahes system.

Copernicus' argument for det heliosentriske system var primært matematisk, mens ett av Brahes argumenter for det geosentriske system var observasjoner. Diskusjonen om det geosentriske og det heliosentriske system reiser dermed også spørsmålet om hva som egentlig er kilden til kunnskap: matematikk, eller eksperimenter og observasjoner. Dette spørsmålet var utgangspunktet for en heftig strid som utspant seg rundt the Royal Society i England på 1660- og 1670-tallet. Hovedpersonene i denne striden var Robert Boyle (1627–1691) og Thomas Hobbes (1588–1679). Boyle var grunnleggeren av den eksperimentelle filosofien som senere Newton bekjente seg til. Hans grunnholdning var at den eneste måten å gjøre filosofi til vitenskap på, var å avgjøre filosofiske spørsmål ved hjelp av eksperimenter. Bare ved at spørsmål blir gjort til gjenstand for eksperimentelle tester, kan vi få sikre svar. Hobbes, derimot, var sterkt påvirket av Galilei og tolket ham feilaktig dithen at det bare finnes én sikker vitenskap, nemlig geometrien. Bare ved geometriens hjelp kan vi få sikre svar på filosofiske spørsmål.

Et sentralt tema i diskusjonen mellom Boyle og Hobbes var spørsmålet om eksistensen av vakuum. Det rådende synet går tilbake til Aristoteles, som hevdet at absolutt tomt rom, dvs. vakuum, er umulig i naturen (den såkalte "horror vacui"-tesen). Boyle utførte eksperi­menter for å teste hypotesen. Han konstruerte en luftpumpe som gjorde ham i stand til å fremstille vakuum, og han utviklet også flere av de prosedyrene som i dag inngår i all eksperimentell vitenskap. For det første la han stor vekt på at det skulle være vitner til eksperimentene. De skulle ikke være private. I så måte sto hans eksperimenter i sterk kontrast til alkymistene, som utførte sine eksperimenter i hemmelighet. Boyle utførte sine eksperimenter med medlemmene av Royal Society som tilskuere, og det kunne være opptil femti personer til stede. For det andre var det viktig at eksperimentene skulle kunne reproduseres av andre. Derfor måtte de beskrives så nøye at andre kunne gjennomføre dem og kontrollere resultatene.

I utgangspunktet virker dette betryggende og overbevisende. Men Hobbes lot seg ikke overbevise. Hans første innvending var at eksperimentene ikke var virkelig offentlige. Om det var femti til stede, kunne ikke hvem som helst overvære eksperimentet. Selv om man doblet antallet, forble det en privat forestilling. Det var noen som bestemte hvem som kunne være til stede, og hvem som ikke kunne være det. De tilstedeværende kunne ha felles forventninger, og var følgelig ikke upartiske vitner, eller de kunne stå under ledelse av én person.

Hobbes hadde også innvendinger mot tolkningen av eksperimentene, og mente at de slett ikke viste det som Boyle hevdet at de viste. Ifølge Hobbes var ikke luftpumpen lufttett. Ifølge hans syn består luft av forskjellige bestanddeler. Den består av grovere bestanddeler som er atomer, og disse kan bli pumpet ut. Men luften består også av en finere substans, som han kalte "aer purus", også kalt eter. Denne er angivelig væskelignende (dvs. består ikke av atomer) og gjennomstrømmer rommet. (Ideen om en slik eter var for øvrig levende helt opp til begynnelsen av 1900-tallet. Man mente at elektromagnetiske bølger forplantet seg gjennom eteren, og det berømte Michelson-Morley-eksperimentet ble utført for å finne en eter.) Når de grovere delene av luften blir pumpet ut, trenger eteren inn og fyller opp tomrommet. Derfor viste ikke Boyles eksperimenter ifølge Hobbes at det eksisterer vakuum, og kunne heller ikke vise det. For å si det enkelt: Et rom som blir tømt for luftens grovere deler, er ikke vakuum, men rom fylt av eter.

I prinsippet var ikke Hobbes mot eksperimenter, men han mente likevel at den eksperimentelle filosofiens program var forfeilet. Ethvert eksperiment må nødvendigvis bygge på teoretiske forutsetninger, og disse inngår også i tolkningen av resultatene. Det hadde for så vidt Boyle selv vist. Boyle gjorde også eksperimenter som var mislykket, og ga teoretiske forklaringer på hvorfor de mislyktes.

Så langt kan dette se ut som om det bare var en diskusjon om grunnlaget for vitenskapelig kunnskap. Men Hobbes’ og Boyles syn hang nøye sammen med deres syn på politiske forhold. For begge var det grunnleggende spørsmål hvordan man kan oppnå enighet og unngå strid. Ifølge Boyle kan man bare gjøre det ved at alle filosofiske spørsmål reduseres til spørsmål som kan avgjøres ved eksperimenter. Hobbes’ hovedinnvending var at eksperimenter i prinsippet er private. De er ikke tilgjengelige for alle og enhver, men for grupper som har felles interesser. Dette så han som kimen til sekterisme, og dermed til den uenighet og strid som hadde ført til borgerkrig. Den eneste måten å forhindre dette på, var å ta utgangspunkt i noe som var felles for alle. Dette felles utgangspunktet var i geometrien og den geometriske metoden.

Hobbes’ bok Leviathaner et av hovedverkene i politisk filosofi. Boken kom ut i 1651, og den politiske bakgrunnen er sentral. Dette var en tid med stor uro i England, politisk, økonomisk og religiøst. Det var brudt ut borgerkrig i 1640. I 1649, to år før Leviathan kom ut, var kong Karl I blitt halshugget, og det var etablert et styre under Oliver Cromwells ledelse. For Hobbes var borgerkrig det største onde, og så det som en politisk teoris viktigste oppgave å finne ut hvordan man kan gjenopprette freden og hindre borgerkrig. For Hobbes var geometrien nøkkelen til sikker kunnskap og politisk stabilitet. 

 

Tycho Brahe i historisk perspektiv

Før han døde innså Brahe at den eneste som kunne videreføre hans arbeid, var Kepler. Kepler ble hans etterfølger som keiserlig astronom og astrolog.

Brahe håpet også at Kepler skulle videreføre hans astronomiske system. Men Kepler ble en av de første som forfektet Copernicus' heliosentriske system. Som jeg sa innledningsvis, ble Brahe historisk redusert til den som frembrakte de dataene som Kepler benyttet for å bygge den nye astronomien. 

Litt forenklet kan vi si at Brahe frembrakte empirien, mens Kepler utviklet teorien. Noen vitenskapsfolk har sin styrke på det praktiske, mens andre har sin styrke på det teoretiske. Brahe var fremfor alt praktiker, mens Kepler først og fremst var teoretiker. Brahe konstruerte fantastiske instrumenter. Kepler var matematikeren og filosofen som var opptatt av å gi en fullkommen matematisk beskrivelse av planetenes bevegelse. Men uten Brahes data ville han ikke ha kommet frem til de tre matematiske lovene som bærer hans navn. 

Jeg skal knytte to bemerkninger til skillet mellom det praktiske og det teoretiske. For det første har vitenskapsfilosofer og vitenskapshistorikere tradisjonelt hatt en tendens til å legge vekt på den delen av vitenskapelig virksomhet som kan representeres i bøker og vitenskapelige artikler. Dermed har man hatt en tendens til å nedvurdere eller helt overse den praktiske siden av vitenskapelig virksomhet. For det andre er ikke skillet skarpt. Mange av vitenskapens pionerer var både dyktige teoretikere og dyktige håndverkere. For eksempel konstruerte Galileo Galilei en kikkert ut fra annenhånds beskrivelser, og Isaac Newton laget en speilkikkert som vakte beundring i hans samtid, og som sikret ham medlemsskap i Royal Society.

Hvordan skal vi plassere Tycho Brahe i vitenskapshistorien? Han var én generasjon før den vitenskapelige revolusjonen, som knyttes til Galilei og Kepler, og han forble innenfor det geosentriske systemet. Men på et helt avgjørende punkt tilhører han den nye tiden: Han innså betydningen av eksakte målinger og matematikk. Dette kommer senere til uttrykk i det som ofte kalles "Galileis maksime": "Mål det som er målbart, og prøv å gjøre målbart det som ennå ikke er målbart."

Tycho Brahe hadde satt sin lit til at den eneste som kunne videreføre hans astronomiske system, også skulle gjøre det. Der tok han feil. Like før han døde, skal han ha uttalt: "Måtte jeg ikke ha levd forgjeves." Der fikk han rett.

14.5.2018

 

Jeg har ikke gitt detaljerte henvisninger i denne artikkelen. Min hovedkilde er Kitty Ferguson: Tycho and Kepler. The Strange Partnership that Revolutionised Astronomy (2002) og A. C. Crombie: Styles of Scientific Thinking in the European Tradition (1994, 3 bind, spesielt bd. 1). Striden mellom Robert Boyle og Thomas Hobbes er beskrevet i Steven Shapin & Simon Shaffer: Leviathan and the Air Pump (2005, ny utg. 2017). For en mer generell innføring i vitenskaps- og filosofihistorie vil jeg henvise til min egen bok: "Universet er ikke slik det synes å være." Filosofi og naturvitenskap i filosofisk perspektiv.(Universitetsforlaget. 2. utg. 2007).